Dele?

winter bite

Beat me if you can!

winter wondering

Vinter ute, fuktig og litt sånn - jeg vet ikke hvor lenge jeg orker mer av dette.... Norge er litt sånn for spesielt interesserte, osv. Men lest A magasinets "Utfall" med Kristine Koht - hun redder f...e.. meg følesen av å endelig å ha fått noen til å sette ord på det VIKTIGE... Sette fingeren på at prisen vi betaler for å ha høyest en høyest andel av befolkningen sysselsatt er at vi faktisk også at vi har et arbeidsliv med høyest sykefravær. Vi har en arbeidsstokk som har plass til mange seniorer og folk med ulike helseplager og ikke bare"superfriske" folk i 30 åra - derfor må vi kanskje tåle et høyere sykefravær enn hvis bare de sprekeste jobbet.. ? Just wondering...

Bare en hund?

 

Da jeg kom til Toronto i Canada som 21-åring for å arbeide i Televerket, fant jeg en hybel på byens vestkant, hos et eldre ektepar med en adoptivsønn, Jack, i 16 årsalderen og en hund av ubestemmelig rase på korte ben.

La meg begynne med å fortelle at jeg hadde ikke noe spesielt forhold hverken til Jack eller hunden, Daffy.

Jack var en latsabb som ikke var min type, og hunden var det heller ikke.

 

Likevel oppdaget jeg snart at Daffy ofte sto i stuevinduet mot gaten og tydeligvis "ventet på meg", uansett når jeg kom hjem. Og vertinnen hadde også oppdaget det.

 

Det samme var nemlig tilfelle uansett når mannen i huset kom hjem fra arbeid. Da "visste" Daffy det, og ville ut. Hun løp oppover gaten og satte seg på trikkeholdeplassen for å vente på ham. Så jeg var tydeligvis akseptert som fullt medlem av familien.

 

Jeg var ofte ute på tjenestoppdrag rundt om i landet, og kom ofte hjem på uregelmessige tidspunkt, etter å ha vært borte i flere dager. Det viste seg at også da "visste" hunden at jeg var på vei. Den satte seg ved stuevinduet kort tid før jeg kom og var svært oppskjørtet, kunne matmor fortelle. Men dette har vel flere opplevd, skulle jeg tro.

 

Men så skjedde det som selv i dag, over 50 år senere er helt uforklarlig:

 

Jeg var på oppdrag i Nord-Canada en ukes tid, og var innlosjert på et lite, stille hotell sammen med en kollega og et par-tre jernbanearbeidere.

 

En natt bråvåknet jeg av at noen skrek ut "Jack"!, med slik kraft at jeg satt rett opp i sengen og lurte på om noen trengte hjelp. Men i nattemørket var alt stille. Ikke en lyd. Jeg overbeviste meg selv om at jeg hadde drømt, og la meg igjen til å sove, og glemte det hele.

 

Da jeg den helgen kom hjem til hybelen i Toronto, var alt som vanlig, og "Daffy" var tydeligvis glad for å se meg igjen, selv om jeg vel ikke viste like overstrømmende gjensynsglede.

 

Etter litt småprat i gangen sa vertinnen: Å jeg må fortelle deg hva som skjedde sist tirsdagsnatt!

 

Det viste seg da at slasken Jack tydeligvis hadde røkt på sengen, og at det hadde begynt å ulme i teppene, slik at rommet ble mer og mer fylt med røk.

 

Som ofte før, lå Daffy og sov ved fotenden. Hunden hadde tydeligvis våknet av røken og vertinnen kunne fortelle at den hadde begynt å hyle og bjeffe, og da de kom til hadde hun også bitt Jack i halsen for å få ham også til å våkne.

 

Sjokkert hadde de fått slokket ulmebrannen, og alt endte godt, takket være hunden.

 

Sjokkert var også jeg, fordi det var jo den samme tirsdagsnatten jeg hadde blitt vekket av at noen skrek Jack!

 

Jeg har som sagt ingen forklaring, men jeg har ofte tenkt at det måtte ha vært hunden som på en eller annen måte fikk formidlet sin fortvilelse på "min frekvens".

Ambivalent

Blåbærpoter

Skogen er full av blåbær, blokkbær, tyttebær og sopp. Jeg kommer hjem med kantareller og nesen full av skogens høstlukter. Nala kommer hjem med blåbærpoter.

Logrende medisin?

En av de mange hyggelige tingene ved å ha hund er at man inngår i et uforpliktende, lokalt fellesskap med andre. Resten av nabolaget kjenner jeg mye bedre enn før, fordi folk stopper opp og vil gjerne klappe huskyen min, eller bare sier hvor fin den er. Noen syns den ser skummel ut - at den ser ut som en ulv. Da prater vi om det. Det blir liksom mindre skummelt å prate OM en skummel ulv enn å prate med en fremmed... Mange har sklidd på livets bananskall og får drahjelp fra hundene sine til å komme seg opp og ut, utvide nettverk, få masse frisk luft, mosjon, og ansvarsfølelse. En dame jeg treffer ganske ofte på hundesletta mistet mannen sin. Hun har også skadet ryggen, går på krykker og har derfor ikke anledning til å gå tur med hunden sin. Men på hundesletta treffer hun andre hundeeiere som hun kan ha erfaringsutveksling og sosial kontakt med. Hunden får løpt masse med andre hunder og de får også lært seg en hel masse om hundekontakt. Forskning viser at hundeeiere har bedre helse enn befolkningen ellers, at overlevelsesprosenten er mye høyere for for hundeeiere med noen former for hjertesykdommer. Og at livskvaliteten blir mye bedre med andre sykdommer dersom man har et kjæledyr. Mange forteller om uro som opphører eller tar mindre plass når har et kjæledyr å ta vare på. Skal vi kalle det logrende medisin?