Da jeg kom til Toronto i Canada som 21-åring for å arbeide i Televerket, fant jeg en hybel på byens vestkant, hos et eldre ektepar med en adoptivsønn, Jack, i 16 årsalderen og en hund av ubestemmelig rase på korte ben.
La meg begynne med å fortelle at jeg hadde ikke noe spesielt forhold hverken til Jack eller hunden, Daffy.
Jack var en latsabb som ikke var min type, og hunden var det heller ikke.
Likevel oppdaget jeg snart at Daffy ofte sto i stuevinduet mot gaten og tydeligvis "ventet på meg", uansett når jeg kom hjem. Og vertinnen hadde også oppdaget det.
Det samme var nemlig tilfelle uansett når mannen i huset kom hjem fra arbeid. Da "visste" Daffy det, og ville ut. Hun løp oppover gaten og satte seg på trikkeholdeplassen for å vente på ham. Så jeg var tydeligvis akseptert som fullt medlem av familien.
Jeg var ofte ute på tjenestoppdrag rundt om i landet, og kom ofte hjem på uregelmessige tidspunkt, etter å ha vært borte i flere dager. Det viste seg at også da "visste" hunden at jeg var på vei. Den satte seg ved stuevinduet kort tid før jeg kom og var svært oppskjørtet, kunne matmor fortelle. Men dette har vel flere opplevd, skulle jeg tro.
Men så skjedde det som selv i dag, over 50 år senere er helt uforklarlig:
Jeg var på oppdrag i Nord-Canada en ukes tid, og var innlosjert på et lite, stille hotell sammen med en kollega og et par-tre jernbanearbeidere.
En natt bråvåknet jeg av at noen skrek ut "Jack"!, med slik kraft at jeg satt rett opp i sengen og lurte på om noen trengte hjelp. Men i nattemørket var alt stille. Ikke en lyd. Jeg overbeviste meg selv om at jeg hadde drømt, og la meg igjen til å sove, og glemte det hele.
Da jeg den helgen kom hjem til hybelen i Toronto, var alt som vanlig, og "Daffy" var tydeligvis glad for å se meg igjen, selv om jeg vel ikke viste like overstrømmende gjensynsglede.
Etter litt småprat i gangen sa vertinnen: Å jeg må fortelle deg hva som skjedde sist tirsdagsnatt!
Det viste seg da at slasken Jack tydeligvis hadde røkt på sengen, og at det hadde begynt å ulme i teppene, slik at rommet ble mer og mer fylt med røk.
Som ofte før, lå Daffy og sov ved fotenden. Hunden hadde tydeligvis våknet av røken og vertinnen kunne fortelle at den hadde begynt å hyle og bjeffe, og da de kom til hadde hun også bitt Jack i halsen for å få ham også til å våkne.
Sjokkert hadde de fått slokket ulmebrannen, og alt endte godt, takket være hunden.
Sjokkert var også jeg, fordi det var jo den samme tirsdagsnatten jeg hadde blitt vekket av at noen skrek Jack!
Jeg har som sagt ingen forklaring, men jeg har ofte tenkt at det måtte ha vært hunden som på en eller annen måte fikk formidlet sin fortvilelse på "min frekvens".
Ambivalent
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar