Logrende medisin?

En av de mange hyggelige tingene ved å ha hund er at man inngår i et uforpliktende, lokalt fellesskap med andre. Resten av nabolaget kjenner jeg mye bedre enn før, fordi folk stopper opp og vil gjerne klappe huskyen min, eller bare sier hvor fin den er. Noen syns den ser skummel ut - at den ser ut som en ulv. Da prater vi om det. Det blir liksom mindre skummelt å prate OM en skummel ulv enn å prate med en fremmed... Mange har sklidd på livets bananskall og får drahjelp fra hundene sine til å komme seg opp og ut, utvide nettverk, få masse frisk luft, mosjon, og ansvarsfølelse. En dame jeg treffer ganske ofte på hundesletta mistet mannen sin. Hun har også skadet ryggen, går på krykker og har derfor ikke anledning til å gå tur med hunden sin. Men på hundesletta treffer hun andre hundeeiere som hun kan ha erfaringsutveksling og sosial kontakt med. Hunden får løpt masse med andre hunder og de får også lært seg en hel masse om hundekontakt. Forskning viser at hundeeiere har bedre helse enn befolkningen ellers, at overlevelsesprosenten er mye høyere for for hundeeiere med noen former for hjertesykdommer. Og at livskvaliteten blir mye bedre med andre sykdommer dersom man har et kjæledyr. Mange forteller om uro som opphører eller tar mindre plass når har et kjæledyr å ta vare på. Skal vi kalle det logrende medisin?